Etter å ha fulgt debatten om Erik Naggums påståtte sensur av Jan Gunnar Furuly, har jeg fått en dårlig følelse i magen. For hva vil skje nå? Jeg ser for meg de verste avisoppslagene om Internet som noensinne har vært trykket. En storm av avsky og misbehag mot alt som smaker av Internet. Sensurlystne politikere som får vann på mølla, og statlig innblanding overalt.

HVA SKJER NÅ?

En dommedagsprofeti

Hvis Jan Gunnar Furuly bestemmer seg for å ta opp denne saken i avisen, vil mye skade allerede være gjort. Overskrifter som "Sensurmotstander sensurerte Aftenposten" vil påvirke vanlige folks meninger om Internet i negativ retning. Selve artikkelen, som handler om Jan Gunnar Furulys heroiske og velmente forsøk på et humoristisk bidrag til en diskusjon, vil i en enda større grad forsterke det folk hele tiden har visst: Internet er et stygt sted. Når så Furuly også trekker inn momenter som "Hele Schibsted-konsernet utestengt", uten å forklare at dette kun er fra Naggums egen server, vil folk rase mot de frekke oppkomlingene som våger å gjøre dette mot den FRIE PRESSE.

Resultatet vil bli: "Vi forlanger handlinger fra politikerne". Og dermed kommer Jon Lilletun og Kjell Magne Bondevik settende, med et fett smil og "Hva-var-det-jeg-sa"- holdningen, og foreslår sensur og redaktøransvar over hele linja. De andre politikerne, stemmesugende som de er, vil ikke tørre å stemme imot av frykt for å miste sin dyrebare stemmerstøtte. Og et vedtak om innføring av sensuransvar er fattet.

Senere vil alle Internet-leverandører, under trusler om nedleggelse og beslaglegging av utstyr, påta seg ansvaret og påberope seg retten til å undersøke brukernes områder og data med jevne mellomrom. Ubehagelige situasjoner vil oppstå de første ukene, før brukerne får skyflet unna det verste materialet. Utallige brukere mister tilgangen, og vi får et oppsving i antall "pirat-servere", nå i betydningen ikke statlig godkjente Internet-leverandører.

En undergrunnsbevegelse opprettes for å kjempe for det frie Internet i Norge. Politi-rassiaer mot steder hvor bevegelsen holder til avslører store mengder "ulovlig" og "skadelig" materiale, og hele Internet-kulturen klassifiseres som statsfiendtlig.

Opinionens holdning mot Internet etter dette vil bli slik at alle informatikere og edb-interesserte som tidligere har hatt eller har tilknytning til arbeide med Internet vil bli nektet jobb. Venner vil frastøte dem, og de vil bli nektet samvære med resten av befolkningen. Til slutt vil det gå så langt at alle som tidligere hadde Internet-oppkobling, vil bli arrestert.

Her kommer Rigmor, DejaNews og lignende til sin rett. Ved hjelp av disse søkedatabasene kan politiet raskt finne frem til mennesker som har tilkjennegitt sin tilstedeværelse på Internet. Raske aksjoner påfølges av langvarige prosesser og rettsaker. Saken mot Erik Naggum får presedens.

Til slutt blir de landflyktige Internet-dinosaurene arrestert eller "dømt" i utlandet. Flere års dekkoperasjoner blir avslørt og flerret i stykker av et effektivt politi med hele Norges Befolkning bak seg. For å gi politiet ytterlige muligheter til avskaffelse av Internet, blir vanlige borgerrettigheter midlertidig tilsidesatt. Politiet kan nå fare frem som de vil mot disse stygge InterNetterne.

Ved neste valg blir de nå så kjente heltene Bondevik og Lilletun heiet frem som Norges redningsmenn. Arbeidepartiets regjering faller pga Internet-skandalen, og de to får enemakt. Et kristen- fundamentalistisk samfunnsstyre innføres, og befolkningen blir utsatt for kristen indoktrinering og propagandering.

Det hemmelige politiet blir dannet for å slå ned på uttrykk for annen tro enn kristendommen, og alle meninger i strid med Bibelen blir forkastet og raskt eliminert. Den siste av Internet-dinosaurene faller, og Internet er definitivt dødt i Norge. Triumfen feires over hele landet.

I Europa blir Norge fulgt med argusøyne gjennom hele utviklingen, og det blir klart for folket at det norske samfunnet etterhvert er et samfunn uten kriminalitet og nød, bortsett fra menneske- rettighetene. Europeiske ledere ser her sjansen til å en gang for alle feste grepet rundt makten, og følger i Norges fotspor. Snart er hele Europa en stor, undertrykt nasjon av kristen- fundamentalistiske strømninger.

Den europeiske dominansen i verdenpolitikken tiltar igjen. Et samlet Europa står sterkt mot tidligere rivaler som USA og Japan, og nå tar europeerne igjen. Etter noen få tiår ligger den amerikanske og japanske industrien nede med knekket rygg. Amerikanerne ser bare en vei ut av krisen - og begynner oppbyggingen mot den siste nedkjempingen av Europa. I mellomtiden har Europa reist den tidligere russiske giganten, og innført sin lære der.

Til slutt står Euro-Russland på den ene siden mot USA på den andre siden. Tredje verdenskrig er uunngåelig. Den blir utkjempet med konvensjonelle våpen, noe som påfører sivilbefolkningen i begge verdensdeler enorme lidelser. En etter en slaktes verdensdelene ned når de kjempende braker sammen, og til slutt står det avgjørende slaget i Atlanterhavet. Tordenen ligger over havet, og kan høres fra pol til pol i flere år. Til slutt ligger begge partene som sårede hvaler på land, for svake til å kjempe.

Den siste utveien er innlysende - staten må overleve. Samtidig kommer statslederne i USA og Euro-Russland frem til at kun en ting kan redde dem ut av krisen, og kanskje få landet på fote igjen - den totale ødeleggelsen av den andre - med hydrogenbomben.

Dagen etter treffes Månen av fragmenter fra den tidligere Jorden. Nå er den selv planet, og kan finne sin egen satelitt å herske over. Men den plutselige mangelen på kontakt med Jorden og dens tyngdekraft fører Månen ut i en bane som leder uvergelig mot Mars. De to braker sammen, og fører til en eksplosjon som brer seg etter dominoprinsippet utover solsystemet. Til slutt når den Solen, som med sine enorme lagre av hydrogen og helium eksploderer og starter den totale ødeleggelsen av galaksen tidligere kjent som Melkeveien. Igjen blir et enormt sort hull, som suger opp i seg galakser så langt borte som Alpha Centauri.

Resultatet blir en uendelig rekke av destruksjon og maltraktering av universet og alt som måtte finnes der ute. Til slutt finnes ingenting av det gamle igjen. Men nye former er i ferd med å danne seg av de gamle, og snart synes den første hele planeten. Her dukker det etterhvert opp skapninger som beveger seg rundt i blandingen av hydrogen og oksygen, og som også snart beveger seg opp mot det udekkede landområdet.

Hvis Furuly derimot ikke skriver artikkelen sin...